Etter ett foruminnlegg en gang i høst, har tankene surret i meg... Innlegget har dessverre blitt slettet nå, men kjente meg så veldig igjen i mye av det.I bunn og grunn handlet det om vennskap, men også om prioriteringer og hvem man skal velge.
Hovedpoenget var jo, som bloggtittelen min sier, at de du ser på som dine nærmeste venner, ikke nødvendigvis ser på deg som sine nærmeste.
Nå er ikke dette tilfelle med alle mine venner, men jeg vil nok, dessverre, si at det gjelder flesteparten..
Jeg har ingen nære, gode, barndomsvenninner som jeg kan dele alt med.
Jeg har faktisk ingen venninner jeg pr. i dag deler absolutt alt med..
Jeg har mange bekjente, veldig mange bekjente..
Jeg har nære venninner, flere av de og.. Men etter en ungdomstid med mye utfrysning i "vennegjengen", og den vonde følelsen av å ikke være prioritert, sitter mye av dette fortsatt igjen. Kanskje altfor mye.
Nå til sommeren/høsten er det 10 år siden jeg flyttet hjemmefra for å gå folkehøgskole, og så videre til Høgskolen.
Smerten sitter der fortsatt. Og den blir jeg aldri kvitt.
Mye av problemet pr i dag ligger nok hos meg sjøl - det er jeg klar over. Men alt har bakgrunn i mine opplevelser og erfaringer fra ungdomstida, spesielt ungdomsskola.
For det som sitter igjen som den vonde følelsen er det å stole på folk, ha tillit. Stole på venner. Stole på at folk faktisk mener det de sier. Stole på at folk faktisk vil være min venn.
Nettopp derfor trenger jeg også feedback fra mine venner. Positiv som negativ. Men jeg trenger feedbacken. Jeg trenger kanskje altfor mye av den.
Derav dette innlegget.
For når jeg ikke får den feedbacken begynner jeg også å tvile på vennskapene. Er personen egentlig glad i meg, som en venn? Eller var jeg bare en det passet seg å ha kontakt med der og da?
Dette gjør igjen at jeg sliter med å ta kontakt med folk - være seg gamle venner eller nye bekjentskaper.
Uansett hvor mye jeg prater med noen i sosiale settinger, skal det mye til for at jeg tar kontakt "privat".
Jeg er nemlig redd for avvisning. Utfrysing. Å ikke bli prioritert - av noen.
Det er nok også mye av grunnen til at jeg er med på så mye sosialt som jeg til tider er.
Ett desperat forsøk på å finne DEN ene vennen, som prioriterer meg like høyt som jeg prioriterer den.
På veien har jeg funnet mange nye, både bekjente, og venner. Som kanskje kan bli den som prioriterer meg.
For blant noen av de jeg ser på som mine nærmeste venner, er det den følelsen jeg sitter med.
Jeg har ikke første pri.
Det er en vond følelse.
Søta mi <3
SvarSlettJeg visste ikke at du hadde det slik. Jeg ser absolutt på deg som en av mine beste venninner, og er så glad for at jeg ble kjent med deg.
Hvis du føler deg nedprioritert av meg, så er ikke det meningen, jeg glemmer fort å svare på meldinger hvis jeg ikke gjør det med en gang, og det er ikke alltid like lett nå som vi har en ny sjef i hus, men jeg skal bli bedre (bare den hersens ammetåka snart gir seg).. :-) Jeg skulle ønske jeg/du bodde nærmere, det er i teorien ikke lange avstanden, men helgene er så altfor korte og alt må planlegges mye mer med barn, og vips.. :O
Jeg er glad i deg, Kristin :-)
Nå kjenner jeg bare til deg via Jenteprat, men tenkte jeg måtte kommentere :)
SvarSlettFor, jeg har det på akkurat samme måte som deg! Da jeg vokste opp hadde jeg lite venner. Mamma sier at jeg alltid har vært stille og forsiktig med å knytte meg til folk, og når jeg ser på hvor mange vennskap jeg har "vært innom", er det jo logisk.
Jeg fikk min første virkelige nære venninne i vgs-tida. Men selv hos henne har jeg aldri følt jeg var første prioritet, hun hadde en bestevenninne da som hun alltid prata om. Da det gikk dukken, hadde hun andre som hun alltid skrøt av og som var fantastiske. Selvom hun sa veldig mye fint til meg om meg, følte jeg meg liksom alltid på andreplass.
Det tok meg mangemange år å finne en som jeg føler er min bestevenninne, og som føler det samme tilbake. Likevel ligger den frykten alltid i bakhodet. Vil hun gå sin vei når noen mer interessante dukker opp?
Så du er ikke alene i å ha sånne tanker <3 Håper du finner/har funnet den ene gode! Vennskap er litt som forhold, man må "kysse mange frosker før man finner prinsen" som mamma sier :p
Beate, overhodet ikke rettet mot deg :) Er jo ikke mer enn halvannet år siden jeg var der du er nå ;)
SvarSlettTakk Sol :) Jeg har noen flere tanker rundt temaet som jeg valgte å ikke dele nå.. Men hvis den teorien stemmer, så regner jeg med det er flere som har tilsvarende tanker..
Ville bare si det fordi:-)
SlettJeg kjenner meg også veldig igjen. Takk for ett flott innlegg!
SvarSlettUtrolig bra skrevet! Lett å kjenne seg igjen her.
SvarSlettStor klem fra meg. :)
Jeg må bare kommentere her også, jeg.
SvarSlettJeg har alltid hatt få venner, og spesielt guttevenner, og vært ekstremt beskyttende med de vennene jeg har, og stressa for at de ikke skal bli kjent med hverandre, og dermed prioritere hverandre over meg.. Sitter litt igjen enda, og føler derfor også det blir litt feil å prøve å bli kjent med venner av venner, og da blir det jo også vanskeligere å bli kjent med nye folk..