Etter ett foruminnlegg en gang i høst, har tankene surret i meg... Innlegget har dessverre blitt slettet nå, men kjente meg så veldig igjen i mye av det.
I bunn og grunn handlet det om vennskap, men også om prioriteringer og hvem man skal velge.
Hovedpoenget var jo, som bloggtittelen min sier, at de du ser på som dine nærmeste venner, ikke nødvendigvis ser på deg som sine nærmeste.
Nå er ikke dette tilfelle med alle mine venner, men jeg vil nok, dessverre, si at det gjelder flesteparten..
Jeg har ingen nære, gode, barndomsvenninner som jeg kan dele alt med.
Jeg har faktisk ingen venninner jeg pr. i dag deler absolutt alt med..
Jeg har mange bekjente, veldig mange bekjente..
Jeg har nære venninner, flere av de og.. Men etter en ungdomstid med mye utfrysning i "vennegjengen", og den vonde følelsen av å ikke være prioritert, sitter mye av dette fortsatt igjen. Kanskje altfor mye.
Nå til sommeren/høsten er det 10 år siden jeg flyttet hjemmefra for å gå folkehøgskole, og så videre til Høgskolen.
Smerten sitter der fortsatt. Og den blir jeg aldri kvitt.
Mye av problemet pr i dag ligger nok hos meg sjøl - det er jeg klar over. Men alt har bakgrunn i mine opplevelser og erfaringer fra ungdomstida, spesielt ungdomsskola.
For det som sitter igjen som den vonde følelsen er det å stole på folk, ha tillit. Stole på venner. Stole på at folk faktisk mener det de sier. Stole på at folk faktisk vil være min venn.
Nettopp derfor trenger jeg også feedback fra mine venner. Positiv som negativ. Men jeg trenger feedbacken. Jeg trenger kanskje altfor mye av den.
Derav dette innlegget.
For når jeg ikke får den feedbacken begynner jeg også å tvile på vennskapene. Er personen egentlig glad i meg, som en venn? Eller var jeg bare en det passet seg å ha kontakt med der og da?
Dette gjør igjen at jeg sliter med å ta kontakt med folk - være seg gamle venner eller nye bekjentskaper.
Uansett hvor mye jeg prater med noen i sosiale settinger, skal det mye til for at jeg tar kontakt "privat".
Jeg er nemlig redd for avvisning. Utfrysing. Å ikke bli prioritert - av noen.
Det er nok også mye av grunnen til at jeg er med på så mye sosialt som jeg til tider er.
Ett desperat forsøk på å finne DEN ene vennen, som prioriterer meg like høyt som jeg prioriterer den.
På veien har jeg funnet mange nye, både bekjente, og venner. Som kanskje kan bli den som prioriterer meg.
For blant noen av de jeg ser på som mine nærmeste venner, er det den følelsen jeg sitter med.
Jeg har ikke første pri.
Det er en vond følelse.
