Velger å skrive min kommentar til ditt blogginnlegg Metarefleksjoner, absurditeter og sorgens ulike ansikt som ett eget innlegg i bloggen min -fordi jeg syntes det ble for langt å legge inn som "bare" en kommentar, samtidig som jeg følte at det ble mest riktig denne gangen..
Håper du synes det er greit :)
Tårene triller når jeg leser dette innlegget.
Jeg kan ikke forestille meg hvordan du har det, og har bare lyst til å gå inn til min lille og klemme henne inntil meg.
Jeg tenker på det du og dere har vært, og er, gjennom nå, og håper jeg slipper å oppleve det.
Samtidig er det, misforstå meg rett, godt å lese det du skriver. Du skriver bra, tankevekkende. Du deler av deg sjøl, uten å bli for privat. Du skriver så man blir en del av det man leser. Jeg føler at jeg er med dere i hverdagen og sorgen, selv om jeg ikke kjenner dere. Det er godt å se at man kan "være seg selv" oppi en sorgprosess, at man kan veksle mellom latter og gråt.
Jeg tror det er en sunn måte å sørge på, og jeg har også "lært" mye om hvordan man kan forholde seg til sørgende..
Dette ble ett langt og rotete innlegg, men jeg ville gjøre ett forsøk på å formulere mine tanker etter å ha lest og fulgt med på bloggen din de siste ukene...
Varme klemmer til deg, Amelie78
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar