Fredag 2. juli 1999

...er en dag jeg aldri kommer til å glemme...

Det var dagen vi fikk den fullstendig uventa og tragiske beskjeden om at du, kjære oldemor Ingebjørg, hadde så brått gått bort.
Store ord kanskje, men det var jo nettopp sånn det var - tragisk, brått og uventa.

Jeg var med mamma på jobb den dagen, hadde en liten sommerjobb på butikken.
Jeg la merke til at mamma forsvant inn på kontoret sitt litt oftere enn vanlig, men tenkte ikke særlig over det. I 17-tida kom pappa for å hente meg - kunne ikke skjønne det, avtalen var jo at jeg skulle vente på mamma og bli med henne hjem. Det endte med at jeg ble med pappa.
Vi hadde ikke kjørt langt før pappa begynte å prate, og startet med at "onkel Bjørn har ringt mamma i dag tidlig." Min første tanke, og også det jeg sa, var oldefar, siden vi alle visste at han var alvorlig sjuk, og at han skulle legges inn på sjukehuset denne dagen. Men nei.. Det var ikke oldefar... Det var du, oldemor, som bare skulle rydde i sakene til oldefar - og fant pistolen hans fra krigen. Den var ladd... Det var bare ett streifskudd, men hjertet ditt tålte ikke sjokket, og vi mistet deg.

Den dag i dag har jeg problemer med å tenke på denne dagen uten at tårene begynner å trille - så også nå.
Det gjør fortsatt vondt å snakke om deg, oldemor, ti år etter.
Heldigvis har jeg deg alltid med meg - jeg tror og håper at du er en av mine hjelpere, at du er her og passer på meg og støtter meg når jeg trenger det.

...Kjære oldemor - Ingebjørg...
...Høyt elsket - Dypt savnet...
...Alltid med meg...